Birkirkara

Birkirkara har vært den mest befolkede og største lokaliteten på Malta siden middelalderen, selv om arkeologiske bevis antyder at området har vært bebodd siden forhistorisk tid samt under puniske og romerske tider.

Ved midten av det 14. århundre var Birkirkara allerede veldig tett befolket, og innen 1436 var den etablert som en av de første tolv middelalderske sognene på Malta med omfattende grenser. Den består nå av fire autonome sogn, nemlig St. Helen, St. Joseph, Vår Frue av Karmel og St. Mary, mens flere sogn så langt unna som Sliema og St. Julians har brutt av Birkirkara siden.

Du må besøke den ekstraordinære Collegiate Basilica dedikert til St. Helena (Santa Liena), skytshelgenen som styrer over Birkirkaras største religiøse fest. Dette har også den største kirkeklokken på Malta. Det gamle sognet Utenrikets Oppstigning regnes også som ganske unikt, mens de andre kirkene og kapellene alle har sin egen historie og særegen karakter.

Faktisk har Birkirkara flere historier å fortelle. Birkirkara har hatt forskjellige roller i maltesisk historie, men den viktigste var under den andre verdenskrigen, da den ble kjent som Maltas nødhovedstad. Mye av regjeringsadministrasjonen og kunstskattene ble flyttet hit, borte fra havnen og dens konstante luftangrep.

Birkirkara fortsetter å være en stor by i dag, med alle slags små bedrifter og to industriområder. Mye av det er relativt moderne, bortsett fra landsbykjernen, i området rundt St. Helen's Church, som kjennetegnes av de tradisjonelle svingete smale gatene og smugene. Mange musikkorps og andre klubber er innkvartert i noen av de større byhusene, så du kan enkelt ta en titt inne! I Birkirkara kan du også finne et antall vindmøller, der Ta 'Ganu-vindmøllen jevnlig arrangerer kunstutstillinger.

Et annet historisk og vakkert sted å besøke er den gamle jernbanestasjonen, som ligger i en offentlig hage som skiller den eldre delen av Birkirkara fra den nyere. Stasjonen lå langs pendlerlinjen som gikk fra Rabat til Valletta, og ble stengt i 1931. Akvedukter bygget av stormester Wignacourt på 1600-tallet fulgte også en lignende linje, og fraktet vann fra høytliggende områder til den nye hovedstaden. Restene av akveduktene kan bli funnet i området Mriehel.

Den største ulempen i Birkirkara er den store mengden regn som samler seg når det er kraftig nedbør, noe som fører til flom. Dette skyldes at byen ble bygget langs en dal som fører fra Naxxar til havet i Msida.